I kjølvannet av den andre verdenskrig så internasjonalister på vitenskapen som både årsaken til og løsningen på verdenskriser. De mente at med mindre sivilisasjonen lærte å kontrollere de enestående krefter vitenskapen hadde frigitt, var global katastrofe uungåelig. Likevel fant internasjonalistene håp i tanken om en verdensregjering. I "The Postwar Origins of the Global Environment" argumenterer Perrin Selcer for at metaforen "Spaceship Earth" - ideen om jorden som et enkelt, sammenkoblet system - er et uttrykk for denne tiden, preget av en blanding av angst og håp som inspirerte visjoner om verdensfellesskap og spredningen av internasjonale institusjoner. Selcer forteller historien om hvordan De forente nasjoner (FN) bygde den internasjonale kunnskapsinfrastrukturen som gjorde det globale miljøet synlig. Eksperter tilknyttet FN-agenter bidro til å gjøre "globalt" - som i global befolkning, global klima og global økonomi - til et emne som krevde styring. Selcer sporer hvordan FN-programmer, som UNESCOs Arid Lands Project, la grunnlaget for denne utviklingen, og hvordan det påvirket vår forståelse av miljøet i en global kontekst.
