Ferdigstilt bare noen uker før hans død, markerer forelesningene i dette verket et kritisk vendepunkt i Roland Barthes' karriere, hvor han uttrykker et dyptfølt ønske om å skrive en roman. I løpet av to år engasjerer Barthes seg i et unikt pedagogisk eksperiment: han kombinerer undervisning med skriveprosess for å 'simulere' prøvelsen av romanskaping og undersøker hvert steg i den kreative prosessen. Barthes' forelesninger beveger seg fra ønsket om å skrive til den faktiske beslutningsprosessen, planleggingen og den materielle handlingen av å produsere en roman. Han møter utfordringen med å gå fra korte, konsise notater – eksemplifisert med hans foretrukne litterære form, haiku – til lengre, sammenhengende narrativer, og han opplever en rekke motganger. Barthes finner trøst i en mangfoldig gruppe forfattere, inkludert Dante, hvis La Vita Nuova også var inspirert av tapet av en kjær. Han vender seg også mot klassisk filosofi, taoisme, samt verkene til Francois-Rene Chateaubriand og Gustave.
