I over femti år har mange uvigurer, som utgjør en muslimsk minoritet i det nordvestlige Kina, strevd for å oppnå større autonomi eller fullt ut selvstendighet. Den kinesiske regjeringen har likevel konsekvent motarbeidet disse kravene, og responderer med undertrykkelse og en sofistikert strategi av statlig godkjent propaganda som vektlegger interetnisk harmoni og kinesisk nasjonalisme. Etter årtier med kamp forblir uvigurene dedikerte til å etablere og styrke sin innflytelse innenfor regjeringen, mens Kinas ledere fortsetter å motsette seg disse ambisjonene, uten å gi fra seg verken fysisk eller politisk grunn. I sin grundige analyse av Xinjiangs historie og den unike befolkningen av kinesiske muslimer, følger Gardner Bovingdon de femti årene med misnøye blant uvigurene, med særlig fokus på utviklingen av individuelle og kollektive motstandshandlinger siden 1949, samt rollen til ulike transnasjonale organisasjoner i å dyrke dissent. Bovingdons arbeid gir nye perspektiver på praksisene knyttet til nasjonsbygging og nasjon.
