I 'Unifying Hinduism' presenterer Andrew J. Nicholson en ny tilnærming til forståelsen av hinduismen som en enhetlig tro. Mange postkoloniale teoretikere hevder at ideen om et samlet system av tro, kjent som 'hinduismen', er et resultat av britisk imperialisme på 1800-tallet. Nicholson utfordrer denne oppfatningen ved å argumentere for at selv om en enhetlig hinduiska identitet ikke er så gammel som enkelte påstår, har den røtter i filosofiske innovasjoner som fant sted i Sør-Asia i løpet av det 14. til 17. århundre. I denne perioden begynte tenkere å se på filosofiene innen Vedanta, Samkhya og Yoga, samt tilbedere av Visnu, Siva og Sakti, som deler av et samlet system av tro og praksis. I stedet for å betrakte disse gruppene som separate og motstridende, gjenoppfant de dem som separate elver som fører til havet av Brahman, den ultimate virkeligheten. Gjennom å trekke på skrifter fra filosofer fra senmiddelalder- og tidligmoderne tradisjoner, deriblant Vijnanabhiksu, Madhava og Madhusudana Sarasvati, fremhever Nicholson hvordan innflytelsesrike tenkere har portrettert Vedanta-filosofien som den ultimate foreneren av forskjellige trosperspektiver.
