I over et århundre, fra 1900 til 2006, har kampanjer for ikkevoldelig motstand vist seg å være mer enn dobbelt så effektive som voldelige bevegelser når det gjelder å oppnå sine mål. Disse kampanjene klarte å tiltrekke seg imponerende støtte fra befolkningen, som deltar gjennom demonstrasjoner, boikott, sivilt ulydighet og andre former for ikkevoldelig motstand. Slike initiativer bidrar til å skille regimer fra sine viktigste maktkilder og har ført til bemerkelsesverdige resultater i land som Iran, Burma, Filippinene og de palestinske områdene. Med en kombinasjon av statistisk analyse og detaljerte casestudier av utvalgte land og territorier, undersøker Erica Chenoweth og Maria J. Stephan hvilke faktorer som muliggjør suksesser for slike kampanjer, samt hva som kan føre til deres fiasko. Forskerne avdekker at ikkevoldelig motstand stiller færre hindringer for moralsk og fysisk deltakelse og engasjement, og at høyere deltakelsesnivåer bidrar til økt motstandskraft, større muligheter for taktisk innovasjon og borgerlig forstyrrelse.
