I denne tankevekkende boken argumenterer Santiago Zabala for at en av de største krisene i vår tid ikke er de akutte utfordringene som vi møter, men snarere den manglende evnen til å identifisere og anerkjenne dem. Ved å trekke på tenkere som Carl Schmidt, Walter Benjamin og Giorgio Agamben, drøfter Zabala hvordan nødssituasjoner ofte benyttes av myndighetene for å legitimisere sin makt, samtidig som de reelle nødene – som omfattende overvåkning, klimaendringer og de systemiske sjokkene fra neoliberalismen – forblir usett. For å kunne bryte med den eksisterende orden er det avgjørende å fokusere på hvordan radikal demokratisk handling kan energiseres, heller enn å styrke status quo. I en tid hvor fraværet av nød er den største nøden, peker Zabala på at samtidskunstens unike evne til å forandre virkeligheten kan være vår redning. Han presenterer en ny estetikk som tar utgangspunkt i krisens natur i det 21. århundre og trekker paralleller til Martin Heideggers skillet mellom kunstverk som redder oss fra nød og de som gjør det motsatte. Gjennom boken utfordrer Zabala oss til å revurdere vår forståelse av kunst og dens rolle i å konfrontere de presserende problemene i vår tid.
