I syvende bind av den gripende krøniken om de henrettede i Norge, utforsker Torgrim Sørnes en mørk periode mellom 1749 og 1752. Denne tiden kjennetegnes av varierte og brutale straffemetoder som er sjeldne i senere historiske beretninger. Leseren introduseres for tragiske skjebner av mennesker fra alle samfunnslag; unge gutter på bare seksten år og eldgamle kvinner nærmere nitti år. Boken gir et innblikk i deres forbrytelser, som straffet med de mest grufulle metoder — fra bålbrenning og henging i lenker, til halshugging med sverd og øks, og brenning med glødende tenger. Detaljer om hvordan deres levninger ble behandlet, fra gravlegging på galgeberg og i villmarken, til hvordan hoder og kropper ble heist opp som advarsel til andre, gir en skremmende dybde til beretningene. Døden ventet alltid ved retterstedet, sammen med fogden, bøddelen og presten, som gjorde sitt ytterste for å håndheve loven i en tid da menneskeliv var skjebner i flammer.
