I Jorie Grahams femtende diktsamling, "To 2040", utforsker hun en verden preget av både apokalypse og stillhet. Boken åpner med skarpe spørsmål som får leseren til å reflektere: 'Er vi / utdødd ennå. Hvem eier / kartet.' I disse gripende diktene fungerer Graham som både historiker og kartograf, der hun kartlegger et framtidig landskap fylt av angst og håp. Her oversettes regn til meninger, og stillhet synger høyere enn ord når "kablede fugler" gjentar lyder fra sine utdødde forfedre. I ett av diktene varsles det om at 'det amerikanske eksperimentet vil avsluttes i 2030.' Gjennom Grahams presise og nøye utvalgte linjer får leseren øynene åpnet for en verden der sirener og industriruiner danner bakgrunnsmusikken til våre refleksjoner over tapet av fortiden. Boken tar oss med fra luftige utsikter over omformede kystlinjer til næropptak av en orm som graver seg ned i jorden. På denne måten inviteres vi til å dvele ved klimakrisens alvor og dens konsekvenser for menneskehetens fremtid.
