I denne boken, som utgjør et betydelig bidrag til moderne europeisk historie og samtidig fungerer som en advarsel for vår tid, argumenterer Isabel V. Hull for at de rutiner og praksiser som preget den imperialistiske tyske hæren, ubeveget av effektive sivile institusjoner, i stadig større grad søkte etter absolutt ødeleggelse av sine fiender som den eneste garantien for nasjonal sikkerhet. De underliggende antagelsene og prosedyrene i denne distinkte tyske militære kulturen var så dypt forankret at hæren, i sin iver etter å utslette fiendens militære styrker, ikke trakk seg fra å påføre total ødeleggelse av sivil eiendom og liv. Dette resulterte i at logikken bak 'militær nødvendighet' i sin ytterste konsekvens bare kunne oppnå reell sikkerhet gjennom ekstreme metoder for ødeleggelse, i 'gravplassens stillhet'. Hull starter med en dramatisk beretning, basert på fersk arkivforskning, som beskriver hvordan den tyske hæren utviklet seg fra administrativt mord til folkemord i det tyske Sørvest-Afrika mellom 1904 og 1907. Videre tar forfatteren oss med tilbake til 1870, året som innledet den imperialistiske epoken i tysk historie.
