I 'Dark Age Nunneries' av Steven Vanderputten utfordres den utbredte oppfatningen av kvinner som religiøse mellom 800 og 1050, som ofte blir sett på som maktesløse eller likegyldige vitner til sine egne liv. Boken er basert på en grundig studie av primærkilder fra førti kvinnelige klostre i Lotharingia, en region kjent for sin politiske og kulturelle mangfoldighet, og som hadde et spesielt høyt antall slike institusjoner. Vanderputten fremhever hvordan kvinner i religiøse ordener og deres ledere, sammen med støttespillere blant prester og lekfolk, arbeidet for å skape lokale fortellinger om seg selv, bevare eller utvide sin egen handlefrihet som religiøse samfunn, og forbli aktive i utformingen av laikatets holdninger og atferd i lys av endrede kontekster og forventninger fra kirken og sekulære myndigheter. I stedet for å beskrive denne perioden som en 'mørk tid' der kvinnelig monastik ble svekket av faktorer som styrking av mannlig religiøs autoritet og sekularisering av institusjonene, viser boken hvordan disse klostrene fortsatt blomstrende i møte med utfordringene.
