I middelalderens Europa ble begrepet 'fama' brukt for å beskrive både snakk (det som ble sagt om en person eller hendelse) og en individs påfølgende omdømme (ens egen fama). Selv om folks omtale kunne være noe som skapte frykt, ble det også ansett som verdifullt og til og med dyrket som et redskap for å forme ens sosiale status. Det var avgjørende for individer å forstå hvordan de skulle 'forvalte' sin fama, et fenomen som spilte en sentral rolle i middelalderens kultur, hvor utseende var alt. Samtidig søkte institusjoner som domstoler og kirken, bekymret for makten til sladder, stadig mer å regulere dette fenomenet. Kristent moraldiskurs, litterære og visuelle representasjoner, juridiske manualer og rettsprotokoller gjenspeilte en dyptgående bekymring for omtalens påvirkning. Bokens forfattere undersøker hvordan snakk ble skapt og hvordan det trengte seg inn i kollektive minner. De tar for seg emner som sammenhengen mellom fama og sekulær lov, kirkelige bekymringer, dens innvirkning på kvinners liv, samt dens evne til å forme konseptet om litterær forfatterskap.
