I boken 'Fantasies of Witnessing' utforsker Gary Weissman hvordan og hvorfor personer som er dypt interessert i Holocaust, men som ikke har noen direkte, familiær tilknytning til det, søker å oppleve denne fryktelige historien gjennom steder eller tekster som er ment å gjøre den 'virkelig' for dem som ikke var vitne til hendelsene. Weissman argumenterer for at Holocaust, i stedet for å overvelde dem som ikke har opplevd det selv med sitt grusomme omfang, kan fremstå som fjernt og uvirkelig. Han påpeker at den dominerende retorikken om 'sekundær' hukommelse og traume, samt anstrengelsene for å fremstille Holocaust som en umiddelbar og personlig erfaring, er svar på en sviktende opplevelse av realitet: 'I Amerika er vi ikke hjemsøkt av den traumatiske virkningen av Holocaust, men av dets fravær. Når vi viser interesse for Holocaust, overkommer vi ikke en fryktelig aversjon mot dets grusomheter, men streber etter å virkelig føle skrekken av noe som ellers unnslipper oss.' Weissman retter søkelyset mot spesifikke forsøk på å lokalisere Holocaust, med særlig fokus på Elie Wiesel, den mest kjente overlevende, og hans klassiske memoir 'Night'.
