I løpet av de grusomme hendelsene på midten av 1990-tallet i Rwanda, drepte titusener av hutuer sine tutsi-venner, nabolag, og til og med familiemedlemmer. Denne fryktelige volden har overskygget et like bemerkelsesverdig faktum: at hundretusener av hutuer ikke drepte noen. I en transformativ tilnærming til motivene bak og de spesifikke kontekstene rundt folkemordet i Rwanda, fokuserer Lee Ann Fujii på individuelle handlinger i stedet for generelle kategorier. Fujii argumenterer for at etnisk hat og frykt ikke tilstrekkelig forklarer mobiliseringen av rwandere mot hverandre. Hennes omfattende intervjuer med innsatte i rwandiske fengsler og i to rurale samfunn danner grunnlaget for hennes påstand om at massedeltakelsen i folkemordet ikke var et resultat av etniske antagonismer. Snarere var den sosiale konteksten for handlingene avgjørende. Sterke gruppe-dynamikker og etablerte lokale bånd formet rekrutteringsmønstre for og deltakelse i folkemordet. Dette nettverket av sosiale interaksjoner bandt folk til makthavere og drepende grupper.
