I boken "Lyric Orientations" undersøker Hannah Vandegrift Eldridge kraften i lyrisk poesi og dens evne til å berøre de sosiale og emosjonelle livene til mennesker, særlig i møte med den ubegripelige naturen av vår dødelighet. Eldridge retter søkelyset mot to mesterverk innen tysk lyrikk: Friedrich Hölderlin (1770–1843) og Rainer Maria Rilke (1875–1926). Til tross for de stilistiske forskjellene mellom Hölderlin og Rilke, deler de en felles tro på at poetisk språk har evnen til å orientere oss som sosiale individer i kontekster som ofte kan føles fremmedgjørende. Begge forfatterne mener at det ikke finnes en universell hendelse som kan overvinne slik fremmedgjøring en gang for alle. De argumenterer for at det å benekte usikkerheten som følger av fraværet av en slik hendelse – eller å ignorere selve fremmedgjøringen – også medfører en benektelse av den menneskelige tilstanden preget av usikkerhet og dødelighet. Ved å trekke på arbeidet til Stanley Cavell, som undersøker hvordan språk i alle sine former faktisk gjør det mulig for oss å engasjere oss meningsfullt med verden, fremhever Eldridge betydningen av lyrikk i våre liv.
