«Poet-Monks» utforsker de litterære og religiøse praksisene til buddhistiske poet-munker i Tang-dynastiets Kina, og foreslår en alternativ historisk utvikling for middelaldersk kinesisk poesi. Gjennom en kombinasjon av omfattende kvantitativ analyse og nærlesninger av viktige litterære tekster, beskriver Thomas J. Mazanec hvordan buddhistiske poet-munker, som dukket opp på slutten av Tang-dynastiet, hevdet en dristig ny visjon for poesi. De proklamerte foreningen av klassisk diktning med buddhistiske praksiser som repetisjon, besvergelser og meditasjon. Mazanec sporer den historiske utviklingen av poet-munken som en distinkt aktør i den kinesiske litterære verden, og argumenterer for betydningen av religiøs praksis i middelaldersk litteratur. I kjølvannet av en verden i oppløsning vevde disse munkene sammen de utslitte trådene av sine tradisjoner for å etablere en elitestil av kinesisk buddhistisk poesi. «Poet-Monks» viser at i løpet av den transformative perioden av overgangen fra Tang- til Song-dynastiet, var buddhistiske munker sentrale i utviklingen av denne unike poesien.
