Wim Klooster og Gert Oostindie gir en ny vurdering av det nederlandske Atlanterhavet i perioden etter det imperialistiske øyeblikket på 1600-tallet. Dette tidsrommet, som strekker seg fra 1680 til 1815, representerer en særpreget og betydningsfull epoke der nederlandsk militærmakt begynte å avta, og de nederlandske koloniene begynte å navigere en mer autonom kurs. Tapet av Brasil og Ny-Nederland var to alvorlige slag mot nederlandske imperialistiske ambisjoner. Men det nederlandske Atlanterhavet ble ikke mindre betydningsfullt. Tvert imot, innflytelsen fra Nederland var fortsatt merkbar, ettersom de ble stadig mer integrert i de imperialistiske systemene til Storbritannia, Spania og Frankrike. I sin sammenfattende og komparative historiske fremstilling avdekker Klooster og Oostindie den fragmenterte identiteten og sammenknytningen av nederlenderne i tre atlantiske teatre: Vest-Afrika, Guyana, og de insulære Karibiske øyer. De viser at koloniene og handelsstedene hadde en variert styringsform, religiøse profiler og etniske sammensetninger, og at de var preget av kreolisering. Selv om kolonial kontroll var merkbar, fikk koloniene likevel en unik utvikling.
