I boken 'Strong Commanders, Weak States' tar Philip A. Martin for seg en kritisk politisk utfordring som post-konfliktstater står overfor: Hvordan kan man skape lydige nasjonale militærstyrker fra restene av opprørsgrupper? Når borgerkriger avsluttes, finner man ofte at ikke-statlige væpnede grupper integreres i de post-konflikt militærene. Imidlertid skjer ikke alltid denne integrasjonen sømløst. I noen tilfeller samarbeider tidligere opprørere med nye ledere, noe som fører til at sterke nasjonale hærer blir dannet og bidrar til stabiliteten etter krigen. I andre tilfeller motsier de imidlertid myndighetene til de nye lederne, og opprettholder hemmelige væpnede nettverk som forstyrrer sentralisert statlig bygging. Martin argumenterer for at hvordan feltkommandører fra ikke-statlige væpnede grupper styrte under krigen, forklarer denne variasjonen. Opprørskommandører som etablerer ansvarlige governance-systemer får sterk sosial støtte fra samfunn under deres styre, og blir lokalt forankret. Takket være disse samfunnsrelasjonene, som vedvarer etter krigen, har disse forankrede kommandørene makt til å presse på for integrasjon med de nasjonale styrkene.
