I "The Dictator's Army" legger Caitlin Talmadge frem et overbevisende argument som hjelper oss å forstå hvorfor autoritære militærer noen ganger kjemper med stor dyktighet, mens de andre ganger fremstår som svake. Talmadge utvikler et rammeverk for å analysere militær effektivitet på slagmarken, med fokus på fire sentrale sett av organisatoriske praksiser: forfremmelsesmønstre, treningsregimer, kommandostrukturer og informasjonsforvaltning. Ulike regimer møter ulike trusselmiljøer både nasjonalt og internasjonalt, noe som fører til at deres militære styrker vedtar ulike strategier innen disse avgjørende områdene. Autoritære regimer som står overfor betydelige kupptrusler har en tendens til å vedta praksiser som svekker statens militære styrke, mens regimer uten slike trusler, og som har ambisiøse utenrikspolitiske mål, er mer tilbøyelige til å ta i bruk de effektive praksisene som ofte er knyttet til demokratier. Talmadge viser hvordan trusselforhold og militære organisatoriske praksiser har betydning for krigsdyktighet, noe hun underbygger ved å analysere to par av sammenlignbare tilfeller.
