Walter Benjamin (1892-1940) er en av de moderne tenkerne som mest entusiastisk har argumentert for viktigheten av å hente frem fortiden for å kunne forstå og redde nåtiden. Han både sørget over og feiret det han oppfattet som en uunngåelig oppløsning av tradisjonell kultur. Denne ambivalente holdningen preger hans verk, som har en særegen ærlighet og en paradoksal, antinomial sammenheng. I en banebrytende tolkning av hele Benjamin sin karriere, argumenterer John McCole for en forståelse av Benjamin som både plasserer ham i kontekst og tar for seg kompleksiteten og tvetydigheten i tekstene hans. Gjennom å anvende Pierre Bourdieus begrep om 'intellektuelle felt', undersøker McCole Benjamins ambivalens overfor kulturell tradisjon i sitt langvarige prosjekt, som er en immanent kritikk av tysk idealistisk og romantisk estetikk, og som binder sammen hans skrifter. McCole utvikler en systematisk lesning av Benjamins intellektuelle utvikling som kaster nytt lys over de formative elementene i hans arbeid.
