'Zaschita Luzhina' (1929) er et mesterverk av Vladimir Nabokov, et tidlig høydepunkt i hans forfatterskap som bidro til hans omdømme som en av de mest fremragende unge forfatterne i den russiske emigrasjonen. Som Gleb Struve bemerket, viser Nabokov en 'magisk mestring av temaer og materiale', og denne romanen markerer en ny, livlig side av russisk litteratur. Handlingen sentrerer seg rundt den geniale sjakkspilleren Aleksandr Luzhin, som lever mer i sin egen verden av avledning og strengt kunstnerisk uttrykk enn i den virkelige tilværelsen i Berlin. Luzhin konfronterer en eksistens som er preget av det han beskriver som 'kombinatorisk eksistens', der han forgjeves prøver å avkode 'dommens trekk' og bryte den onde sirkel av gjentagelser. I denne kampen mister han grepet på hvor spillet ender og livet begynner, i en konstant kamp mot de ubarmhjertige omstendighetene som truer hans eksistens. Nabokov begynte å skrive sitt tredje romanverk på den franske rivieraen og fullførte det i 1929 i Berlin, etter å ha notert til seg selv: 'Innen tre-fire dager setter jeg punktum. Jeg vil ikke ta opp slike grusomt vanskelige temaer igjen på lenge.'
