Denne eldgamle teksten dokumenterer læren til Mencius (4. århundre f.Kr.), den andre opprinnelige vismann innenfor den konfucianske tradisjonen som har preget kinesisk sivilisasjon i over to tusen år. I en kultur som ikke skiller mellom de områdene vi kaller hjerte og sinn, var Mencius den store tenkeren som fokuserte på hjertet. Han tilføyde de dype indre dimensjonene til den konfucianske visjonen. Med sin vektlegging av hjertet er det ikke overraskende at hans filosofiske metode er av litterær karakter, preget av fortellinger og anekdoter fylt med menneskelig drama og poetiske tankebaner. Teksten anses for å være et forbilde på litterær væremåte og stil. Mencius' overraskende tidløse empirisme representerte en fullstendig sekularisering av de spirituelle begrepene om styring som hadde dominert Kina i over et millennium. Han beriket den humanistiske konfucianske visjonen med sine indre dimensjoner ved å erkjenne at individet er en integrert del av et selvgenererende og harmonisk kosmos.
