Kriminalprofilering, eller det som nå ofte omtales som gjerningsmannprofilering, er ikke et nytt konsept i kampen mot kriminalitet. Faktisk har profilering røtter som strekker seg tilbake til middelalderen, med utgivelsen av boken "Malleus Maleficarum" i 1486. Denne boken, som angivelig ble godkjent av den romersk-katolske kirke, presenterte metoder for å identifisere og utrydde hekser. Selv om konseptet har eksistert i flere hundre år, er det i stadig utvikling, med ulike retninger og tilnærminger som tilføres. Men hva innebærer egentlig kriminalprofilering? Enkelt sagt kan profilering beskrives som identifikasjonen av spesifikke egenskaper ved en gjerningsperson som begår en bestemt forbrytelse. Dette skjer gjennom en grundig og systematisk observasjonsprosess, støttet av analyser av åstedet for forbrytelsen, offeret, den rettsmedisinske bevisførselen og de kjente faktaene rundt hendelsen. Inom vitenskapen er det tre typer fagpersoner som kan involveres i etterforskningen av kriminell atferd: atferdsvitere, samfunnsvitere og rettsmedisinske eksperter. Profilering er imidlertid ikke utelukkende avhengig av disse spesialistene, og det er essensielt å forstå de ulike metodene som brukes i arbeidet med å identifisere og forstå kriminell atferd.
