I 'Ciencia de La Logica' presenterer Hegel en ny form for logikk som har som mål å erstatte den tradisjonelle oppfatningen. Boken tar for seg problemene som oppstår fra den kantiske gnoseologien, der dualismen mellom tanke og væren begrenser vår bevissthet om det som er i seg selv (noumen). Hegel avviser denne dualismen og konseptet om det ukjente; han argumenterer for at tanken er selve væren, eller noumen som ikke er ekte. Likevel er det avgjørende at vi forstår dette, noe som ikke oppnås ved blott empirisk å akseptere de tradisjonelle logiske bestemmelsene, men derimot gjennom å skape og koordinere dem med den dialektiske bevegelsen i selve tenkningen. I likhet med hvordan 'Fenomenologien' viser at hver form for bevissthet, når den realiseres, avviser seg selv for å gjenoppstå i en rikere tilstand gjennom negasjonen, må også logikken vise den samme dialektiske bevegelsen i systemet avkategoriene for ren tanke. Denne kjeden utvikler seg ikke gjennom analytisk deduksjon som trekker ut påfølgende ledd fra tidligere lenker, men gjennom en skapende syntetisk prosess.
