Istria, Rugby e Baci tar leseren med på en dyp og emosjonell reise inn i konflikten mellom følelser og virkelighet. Valentina står overfor sin egen frykt; hun er redd for tomrommet og for det som kalles hjem, selv når det ikke føles som det er der. Samtidig kjempes det en indre kamp i Sasha, som er full av sinne og frustrasjon. Han uttrykker sine følelser gjennom handling, enten det er å løpe, takle, sparke eller presse. Boken tar opp universelle temaer av lengsel og eksistensiell angst, skildret gjennom metaforer av en bølgefunksjon som ikke vil kollapse, og et folk som står overfor en ubestemmelig fremtid. En reise preget av eksil og tap, hvor vi ser en hånd strekke seg ut i håp, men aldri bli møtt. I denne skjøre balansen mellom å søke tilknytning og oppleve avvisning, utforsker karakterene hva det betyr å bli sett og bli elsket. I en verden der frykt og angst råder, forsøker de å finne veien tilbake til hverandre, der enkel berøring og samvær kan skape en dyp forbindelse. Historien er en vakker, men trist påminnelse om menneskelig tilknytning, og hvor viktig det er å finne lys i mørket og ikke la oss separere fra hverandre.
