"Rudaki" er en samling av utvalgte dikt fra Abu 'Abd Allah Ja'far ibn Muhammad Rudaki, som levde fra 858 til 941 e.Kr. Han er ansett som "faren til persisk poesi" og er kjent for å være en av de tidligste mesterne innen sjangeren ruba'i. Rudaki ble født i landsbyen Rudak nær Samarkand, og hans tidlige liv var preget av nomadisk poesi som en vandrende dervish. Senere ble han en viktig figur ved hoffet til Samanidene i Bokhara, hvor han ble tilkalt av Nasr ibn Ahmad. Denne perioden førte ham til stor rikdom, med 200 slaver i følge og 400 kameler som fraktet hans eiendeler når han reiste. Imidlertid, etter at premiereministeren som hadde støttet ham døde, mistet han sin innflytelse ved hoffet i 937, en hendelse som noen kommentatorer mener førte til at han ble blind. Til slutt endte hans liv i dyp fattigdom, i glemsel av en verden som en gang hadde feiret hans kunst. Til tross for hans enorme produksjon på over 1,3 millioner couplets, har bare 75 av hans ruba'i, ghazaler, qasidas og qit'as overlevd, og de fleste av disse finnes i denne oversettelsen, som er en av de mest publiserte. Rudakis poesi utforsker temaer som tidens gang, alderdom, døden, og skjebnens luner.
