Felix Henriot befinner seg en kald januarnatt i sin lille leilighet på toppen av en bygning, der han opplever en tett tåke som omgir ham. Da han når leiligheten, er det en lyd av vinden som plutselig bryter stillheten. Vinden, som rører seg på en mystisk måte utenfor vinduet, tiltrekker seg hans oppmerksomhet med en klagende tone. Han kikker ut i den uklare mørke natten, der tåken bølger seg periferisk, og forestiller seg at et stjerneskinn titter ned på ham. Dette synet vekker en vag men intens følelse av forventning i ham, som om noe snart vil endre seg. Henriot merker en indre forandring; en rastløshet, lik vinden som uroliger omgivelsene, begynner å ta bolig i hjertet hans – en lengsel etter å dra et annet sted. Andre inntrykk, som lyden av fallende vann, sangen til en fugl eller en spesiell duft, kan også bringe denne irrationelle vilden til live. Disse følelsene lover en ny begynnelse, et kall til eventyr og forandring.
