«The Rime of the Ancient Mariner» (opprinnelig «The Rime of the Ancyent Marinere») er det lengste hoveddiktet av den engelske poeten Samuel Taylor Coleridge, skrevet i 1797-98 og publisert første gang i 1798 som en del av Lyrical Ballads. Moderne utgaver baserer seg på en revidert versjon fra 1817, som inneholder et forklarende kapittel. Sammen med andre dikt i Lyrical Ballads markerer dette verket en betydelig overgang til moderne poesi og innledningen til britisk romantisk litteratur. Boken forteller om opplevelsene til en sjømann som har vendt tilbake fra en lang seilas. Marinerens møte med en mann på vei til et bryllup setter i gang en historie som fanger både oppmerksomhet og frykt hos lytteren. Gjennom fortellingen endres følelsene til bryllupsgjengeren fra forvirring til utålmodighet, så til frykt og til slutt fascinasjon, ettersom marinerens beretning utspiller seg. Coleridge anvender narrative teknikker som personifisering og repetisjon for å skape en følelse av fare, det overnaturlige eller ro, avhengig av stemningen i de ulike delene av diktet.
