Hun tar pusten fra meg. Hun er så vakkert skadet. En speiling av min egen plaged sjel. Jeg klarte ikke å holde meg unna henne. Jeg var ansvarlig for all smerten og sorgen som hadde ført henne til kne foran meg. Knust. Håpløs. Uforsiktig i sin egen kval. Men det jeg tok fra henne, kan jeg gi tilbake... på måter hun ikke engang kan begynne å forestille seg. Måtter jeg ikke kan slutte å tenke på. Sammen vevde vi et innviklet nett av begjær og behov. Makt og underkastelse. Og tør jeg si... tillit og kjærlighet. Vi er alt som er riktig i alt vi gjør galt. Vi fant forløsning. Vi fant lykke. En sjanse til en ny begynnelse. Men... hun har ingen anelse om at jeg er den som ødela livet hennes.
