Boken "Critical Disaster Studies" introduserer et nytt og tverrfaglig felt knyttet til katastrofer. I motsetning til de fleste eksisterende tilnærminger, baserer kritiske katastrofestudier seg på ideen om at katastrofer ikke er objektive fakta, men snarere tolkende fiksjoner som påvirker hvordan mennesker oppfatter verden. Ved å stille spørsmål ved selve begrepet katastrofe, avdekker kritiske katastrofestudier de potensielle konsekvensene som følger med å definere mennesker eller steder som sårbare, robuste eller i fare. Begrepene katastrofe, sårbarhet, motstandskraft og risiko er sosiale konstruksjoner som både formes av og former maktkamper. Vanligvis blir målsettingene for katastrofehåndtering og gjenoppretting presentert av ledere og teknokrater som objektive, målbare eller åpenbare. I virkeligheten er disse målene subjektive og ofte omstridte. Kritiske katastrofestudier fokuserer på hvordan mektige individer ofte bruker krav om teknokratisk ekspertise for å opprettholde sin makt. Dessuten, i motsetning til oppfatningen om at katastrofer er isolerte hendelser, inntreffer de over tid, og folk har en tendens til å forestille seg katastrofer på spesifikke måter.
