I 'Kritikk av dømmekraft' (1790) leverer Immanuel Kant en dypgående analyse av menneskets opplevelse av det vakre og det sublime. Han undersøker objektiviteten av smak, estetisk likegyldighet, forholdet mellom kunst og natur, samt viktigheten av fantasi, geni og originalitet. Kant tar også for seg begrensningene i representasjonen og forbindelsen mellom moral og det estetiske. Videre analyserer han gyldigheten av våre vurderinger angående den tilsynelatende målrettetheten i naturen, sett i lys av de høyeste interesser innenfor fornuft og opplysning. Dette verk har hatt en betydelig innflytelse på kunstnere og forfattere i både den klassiske og romantiske perioden, og har formet filosofien til tenkere som Hegel og Schelling. 'Kritikk av dømmekraft' har forblitt et sentralt referansepunkt fra Schopenhauer og Nietzsche til fenomenologi, hermeneutikk, Frankfurt-skolen, analytisk estetikk og moderne kritisk teori. J. C. Merediths klassiske oversettelse har gjort dette verket tilgjengelig for nye generasjoner lesere.
