I boken "Valeria" møter vi en søt liten kanin som elsker å lære nye ting og gå på skole. Valeria har det morsomt med å telle alle fingrene på hånden sin og å si navnene på fargene i en glitrende regnbue. Til tross for gleden ved ny lærdom, er Valeria svært sjenert og snakker så lavt at knapt noen hører henne. Hun er uvitende om kraften i latteren sin og holder den inne, i tillegg til styrken i klemmer og kyss som hun bevarer for seg selv. Valeria går alltid med blikket festet mot bakken, noe som gjør at hun aldri snubler; hun gjenkjenner klassekameratene sine ikke på ansiktene deres, men gjennom skoene de har på. Alt forandrer seg når hatten hennes, som hun aldri forlater, plutselig flyr av gårde. Da tvinges Valeria til å se opp og oppdage verden rundt seg, som hun har gått glipp av. Denne inderlige fortellingen, trykt på steinpapir, minner oss om hvor viktig det er å tro på seg selv og verdien av ekte vennskap.
