I 'Walkscapes' utforsker Francesco Careri bevegelsen av å gå, og han dykker ned i tre vesentlige øyeblikk i kunsthistorien. Disse øyeblikkene, som alle er godt kjente for historikere, representerer betydningsfulle vendepunkter der opplevelser knyttet til gange har spilt en avgjørende rolle. Careri analyserer overganger fra Dada til Surrealisme (1921-1924), fra Lettrist International til Situationist International (1956-1957), samt fra Minimal Art til Land Art (1966-1967). Gjennom disse episodene rekonstruerer han en historie om den bypasserte byen, som strekker seg fra den banale byen vi finner i Dada, til den entropiske byen til Robert Smithson, og mellomliggende opplevelser i den ubevisste og drømmeaktige byen til surrealistene, og den lekenheten og nomadiske ånden til situasjonistene. Kunstnernes vandringer avdekker en flytende by, et amniotisk fluidum hvor rommet for det alternative tar spontane former. Det presenteres et urbant arkipelag som vi kan navigere i ved å drivseilere, en by hvor rom for opphold fungerer som øyer i et stort hav av muligheter.
