Kun 16 % av de nyeste kunstnerne ved Venezia-biennalen er kvinner. Bare 14 % av MoMAs utstilling i 2016 var av ikke-hvite kunstnere, og bare en tredjedel av kunstnerne representert av amerikanske gallerier er kvinner, til tross for at over to tredjedeler av studentene i kunst- og kunsthistorieprogrammer er unge kvinner. Kampen for likestilling når det gjelder kjønn og rase i kunstverdenen er langt fra over. Jo mer man graver i statistikken, desto mer åpenbart blir det at hvite, euro-amerikanske, heteroseksuelle, privilegerte og ikke minst mannlige kunstnere dominerer kunstscenen. Boken er delt inn i tematiske seksjoner som tar for seg feminisme, rase og seksualitet, og den utforsker banebrytende eksempler på utstillinger som har brutt ned barrierer og vist at nye tilnærminger er mulige. Fra Nochlins 'Women Artists' ved LACMA på midten av 1970-tallet, til Martins 'Carambolages' i 2016 ved Grand Palais i Paris, gir boken en grundig analyse av både ulikhetene og de inkluderende løsningene. Forfatteren fremhever den presserende nødvendigheten av forandring innen kunstverdenen.
