Konsistens er ute av date. Motstridighet er uunngåelig. Når du står på den siste grensen av tenåringsangst, og ingen vei ser ut til å være riktig, kan det å følge sin egen sti til slutt føre deg rett inn i avgrunnen. Hvordan fyller man dette tomrommet? Kanskje med en umulig kjærlighetsfantasi, en transcendent lidenskap for musikk, eller ved å ty til rusemidler som kan gi en form for flukt? I dette uvitende universet, på denne håpløse planeten, og i denne skitne byen, brenner alt du ser foran øynene dine, alt du lukter stinker av elendighet, og ingenting av det du hører gir mening. Traumer holder deg nede, flekker lærjakken din, og tvil river ditt lille opprørske hjerte ut av brystkassen. Selv-sabotasje, terapi, selvmord... Men hva med frihet?
