Spleen, som regnes som det beste av forfatterens tre romaner, utforsker den dystre historien om en kvinne som tyr til selvpålagt eksil på en øy utenfor kysten av Italia etter å ha født et misdannet barn. Dypet av selvbebreidelse og skyld preger Ruths liv, ettersom hun føler seg ansvarlig for sønnens tilstand, og hun angrer på at hun ønsket å bringe noe 'nytt og sjeldent' til verden. Romanen stiller viktige spørsmål om hva det betyr å være kvinne ('naturens ovn for naturens bakeverk') og belyser kjønnsforskjellene i samfunnet. Med en rik beskrivelse av den italienske landskapets farger og skjønnhet, og med en stil som minner om Virginia Woolf, stiller Spleen kritiske spørsmål ved antakelsen om at kvinner alltid er milde og omsorgsfulle, og at deres intellekt kun er et 'stadig utvidende hjerte'.
