Elaine Mayes var en ung fotograf som bodde i det pulserende Haight-Ashbury-distriktet i San Francisco på 1960-tallet. Hun dokumenterte Monterey Pop Festival i 1967, og senere samme år, under de siste dagene av Sommeren av Kjærlighet, begynte hun å ta portretter av ungdomskulturen i nabolaget sitt. På dette tidspunktet hadde hippiebevegelsen utviklet seg fra eufori til et mer konfliktfylt forhold til rusmidler, og Haight hadde blitt mindre et paradis for unge mennesker som søkte en bedre livsstil, og mer en gjennomgangsbolig for unge som hadde rømt hjemmefra. Bevisst på tyngden av den kulturelle perioden, endret Mayes sin tilnærming fra fotojournalistikk, som hun tidligere hadde brukt på musikere og konsertgjengere i Monterey, til å ta formelle portretter av folk hun møtte på gaten. Gjennom enkle og gjenkjennelige settinger, som trapper, døråpninger, parker og innendørsmiljøer, instruerte Mayes sine modeller om å se inn i det firkantede kameraet hennes, konsentrere seg og være stille; hun tok bildene i det de pustet ut. Mayes’ nærhet til sine motiver tilfører verkene en dypt personlig dimensjon.
