George Eliots siste roman, utgitt i 1876, sammenfletter to distinkte historier. Den ene handler om Gwendolen Harleth, en bortskjemt skjønnhet som gifter seg av økonomiske grunner, mens den andre dreier seg om den mystiske helten i tittelen, hvis søken etter sin sanne skjebne fører ham mot sionismen. Eliots mest sentrale temaer – moralske valg, tilfeldighetens rolle og samspillet mellom karakterene og deres omgivelser – utforskes med hennes enestående litterære dyktighet. Mange lesere er enige med F. R. Leavis i at den første delen av romanen er det største verket innen engelsk fiksjon.
