Mamma Anderssons verk representerer en ny sjanger innen landskapsmaleri som både minner om den sene romantikken fra det nittende århundre og samtidig omfavner en moderne interesse for lagdelte, psykologiske komposisjoner. Hennes panoramiske scener er inspirert av et variert utvalg av arkivfotografisk materiale, filmatisk billedspråk, teatersett og tidsriktige interiører, samt den sparsomme topografien i Nord-Sverige, hvor hun vokste opp. Maleriene benytter seg av en rekke motiver fra hele hennes karriere: nakne greiner, tykke furutrær, hjemlige interiører, hester og unge kvinner. Disse verkene, som minner om stilleben, viderefører en tradisjon for stille, drømmeaktige hverdags- og hjemmescener av skandinaviske kunstnere som Vilhelm Hammershøi (1864–1916) og Edvard Munch (1863–1944). Som en del av en bevisst innsats for å fange en opplevelse fremfor en spesifikk hendelse, er komposisjonene friere og mer abstrakte. Praktfulle fargegjengivelser gir liv til de teksturerte penselstrøkene, løse vaskene og de markante grafiske linjene.
