«De druknede og de bergede» betraktes ofte som Primo Levis etiske testament. Denne dyptgående boken springer ut fra en livslang refleksjon over Auschwitz og hva som gjenstår etter denne mørke perioden i historien. Omtrent førti år etter utgivelsen av den selvbiografiske vitneskildringen «Hvis dette er et menneske», og etter flere tiår som tidsvitne gjennom formidlingsarbeid, følte Levi et sterkt behov for å utforske de dypere lagene av utryddelsesleirenes virkelighet. Gjennom denne boken dissekerer han Auschwitz som en organisasjon med karakteristiske trekk. Levi graver seg stadig dypere inn i de fundamentale spørsmålene som preget tankene hans: Hvordan fungerte Auschwitz egentlig? Hvilke menneskelige mekanismer ble aktivert for å opprettholde driften av utryddelsesleiren? Hvordan ble fangene behandlet? Hvem overlevde, og hvem klarte å bli bærere av vitnesbyrdet? Hvordan virker minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes følelser av skam? Boken avsluttes med et etterord av Margareth Hagen, professor i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen, som gir en ytterligere kontekst til Levis betydning som forfatter og vitnesbyrd.
