I løpet av det sekstende århundre opplevde antiquarian studier (studiet av den materielle fortiden, inkludert moderne arkeologi, epigrafi og numismatikk) en betydelig vekst i Europa, parallelt med den teknologiske utviklingen av boktrykkerkunsten. Flere humanister fortsatte å foretrekke manuskripter for å spre sine funn, noe som dokumenteres av tallrike velutformede avskrifter av sylloges og avhandlinger. Likevel vokste den trykte medieformen i popularitet, med både åpenbare fordeler og mange utfordringer. Med fremveksten av antiquarian trykte verk, ble forholdet mellom manuskript og trykte kilder også mindre lineært: Trykte kopier av tidligere verk ble annotert for å tjene som forskningsverktøy, og trykte verk kunne bli kopiert for hånd – delvis eller til og med fullstendig. Denne boken undersøker hvordan antiquarian litteratur (samlinger av inskripsjoner, avhandlinger, brev...) utviklet seg gjennom det sekstende århundre, både i manuskriptform og i trykk; hvordan begge medier interagerte med hverandre, og hvordan disse trykte verkene påvirket forskningen.
