Denne boken tar sikte på å undersøke variasjonen, mekanismene og den poetologiske intensjonen bak overraskelseseffekten i Aristofanes' komedier. Forfatteren adresserer dette fenomenet ikke som en selvfølgelighet eller en ubevisst del av komediegenren, men som et intrikat system som preger stilen til denne spesifikke dramatikeren. Mer presist analyserer boken Aristofanes' mest fremtredende verbale, tematiske og teatrale former for overraskelse fra et typologisk perspektiv, og tolker disse som kjernen der dramatikeren hevder og demonstrerer sin kunstneriske overlegenhet i forhold til rivaliserende sjangre og individuelle poeter. I tråd med dette formålet har boken to parallellmål: å gi en original kommentar til de undersøkte tekstene, og å fremme studien av moderne oppsetninger – en praksis som så langt har vært begrenset til klassisk mottakelse eller bare teoretisk anerkjent (i det hele tatt) av mainstream filologisk forskning. Dette er en tidsriktig bok.
