Boken "Aristoteles’ Parva naturalia" fortsetter den dyptgående undersøkelsen som begynte med "De anima". I "De anima" defineres sjelen og dens viktigste krefter, som næring, sansning, intelligens og bevegelse. "Parva naturalia" utforsker videre sammenhengen mellom kroppen og sjelen gjennom en rekke temaer inkludert sans og sanselige objekter, hukommelse og erindring, søvn, drømmer, spådom i søvn, bevegelser hos dyr, samt spørsmål knyttet til livets lengde og korthet, ungdom og alderdom, samt respirasjon. Hver av disse avhandlingene gir fascinerende og utfordrende innsikter, men det har aldri vært en så omfattende kommentar som dekker dem samlet. Tidligere har disse verkene blitt ansett som marginale eller til og med inkonsekvente, med "De motu animalium" ofte utelatt i diskusjoner om dyrenes bevegelse. Denne kommentaren hevder derimot at når disse avhandlingene betraktes samlet, inkludert "De motu", viser de en stram sekvens som avslører et kunstnerisk, men lett oversett, design. Her avdekkes nye perspektiver som utfordrer tidligere forståelser.
