Dette bindet består av en samling av tidligere upubliserte artikler som tar for seg den ofte oversette 'fenomenologiske' dimensjonen i filosofien til Johann Gottlieb Fichte. Boken sammenligner og kontrasterer Fichtes tanker med fenomenologien til hans samtidige, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, samt de senere tankene til Edmund Husserl og hans 20. århundre etterfølgere. I verkene diskuteres blant annet sammenlikningen av den tidlige fenomenologiske metoden hos Fichte og Hegel med den klassiske fenomenologiske metoden utviklet av Husserl, Heidegger og Sartre. Boken berører også spesielle temaer, for eksempel problemet med selvbevissthet og intersubjektivitet, som har en sentral plass i Fichtes transcendrale filosofi i 'Wissenschaftslehre', men som også har vært et viktig tema innen 20. århundres fenomenologi. Fichte kan sies å ha vært en pioner for teorien om intersubjektivitet, som senere ble utviklet videre av Hegel og deretter av Husserl, Sartre og Ricœur. Videre kan man si at Fichte fremmet en teori om intensjonalitet basert på tendenser, drivkrefter, formål og vilje.
