Forskningen har hittil ikke i tilstrekkelig grad anerkjent samspillet mellom hånd- og trykt skrift i den tidlige moderne perioden frem til Goethe-tiden. Overgangen fra håndskrift til trykt skrift, ofte referert til som en prosess med erstatning etter Gutenbergs oppfinnelse, har blitt beskrevet som en lineær utvikling. Imidlertid viser dette verket at det ikke nødvendigvis er en avskjæring; i stedet inntar håndskrift, i lys av nye konsepter om forfatterskap og individualitet rundt 1800, en ny og auratisk karakter. Boken fremfører gjennom ulike case-studier et argument for økt oppmerksomhet rundt de mange interaksjonsfenomenene mellom håndskrift og trykt tekst, som kan ta mange former og ha forskjellige funksjoner. Spesielt fokuserer den på håndskrevne intervensjoner i trykte bøker, som bryter opp tekstene som er fastlagt av trykkprosessen ved å kommentere, korrigere eller utvide dem. Dette peker på endrede bruksområder, en fleksibilisering av tilsynelatende faste konsepter om forfatterskap, samt dynamikken i prosessene for korreksjon. Boken oppfordrer til en dypere refleksjon omkring disse temaene.
