Immanuel Kants verk 'Kritik der praktischen Vernunft', utgitt i 1788, fortjener mer oppmerksomhet enn den ofte får, spesielt i forhold til hans mer kjente arbeid 'Kritik der reinen Vernunft' og 'Grundlegung zur Metaphysik der Sitten'. Hovedbidragene i Kants moralfilosofi har, i motsetning til mange av påstandene fra hans første kritikk, blitt anerkjent og relevante til denne dag. Den avgjørende bevisførselen i 'Kritik der praktischen Vernunft' bekrefter eksistensen av frihet, som fungerer som hjørnesteinen i hele systemet av ren, og til og med spekulativ, fornuft. Gjennom begrepene ren vilje, lovgivende form av maksimer, transzendental frihet, autonomi og fornuftens faktum, illustrerer Kant i 'Analytik' at ren fornuft kan være praktisk 'i seg selv' og dermed påvirke viljen. I delen kalt 'Dialektik' gir han ideene om Guds eksistens og sjelens udødelighet objektiv realitet, samtidig som han analyserer forholdet mellom teoretisk og praktisk fornuft. Til slutt skisserer 'Metoden' en teori for moralsk oppdragelse, som har stor betydning for individets utvikling.
