I løpet av våren 1456, med bistand fra faqihen Yça Gidelli, fullførte Juan de Segovia en tritrig Qur'an (på kastiljansk, arabisk og latin) som han anså som avgjørende for konvertering av muslimer etter den osmanske erobringen av Byzantium. Denne boken utforsker Segovias program, fra hans universitetsforelesninger i Salamanca til de debattene han hadde med muslimer i Castile, samt de doktrinære diskusjonene ved konsilet i Basel og hans eksil i hertugdømmet Savoy. Segovia mente at venting på mirakler, forkynnelse i islamske land, samt korstogene som ble fremmet av paven, var meningsløse. Tvert imot anså han kunnskapen om Qur'an som uunngåelig for kristne lærde som studerer islam, men også for muslimer som skulle forstå kristen lære gjennom sin egen 'lov'. Boken viser hvordan Segovias forslag er langt fra å gjenspeile moderne bekymringer knyttet til religiøs toleranse, pacifisme og arabiske studier, for ikke å nevne interreligiøs dialog fra det tjuende århundre.
