En særpreget egenskap ved latinsk elegisk vers er den svært frie ordstillingen. Man får inntrykk av at ordstillingen er tilfeldig, eller at reglene for latinsk syntaks er opphevet for metrisk bekvemmelighet. Denne boken kombinerer grundig filologisk dokumentasjon med en overordnet teoretisk tilnærming, og argumenterer for at disse inntrykkene er feil. Den analyserer syntaksen i latinsk vers som et sammenhengende system, generert ved anvendelsen av et lite sett med derivasjonelle regler. Disse reglene fungerer som uavhengige syntaktiske mekanismer, som scrambling, stranding og verbheving. Deres systematiske anvendelse, både på setnings- og frases nivå, er bemerkelsesverdig. Ikke bare komplette bestanddeler, men også delvise bestanddeler, trekkes konstant mot venstre kant av frasen de tilhører. Den kumulative effekten av dette er å smalne omfanget og attenuere vekten av den nukleære påstanden, noe som reduserer dens prosesseringsområde og omfang.
