Denne boken utforsker hvordan italiensk renessansekunst har blitt tolket av franske kunstnere fra de siste tiårene av det 18. århundre. Den fokuserer spesielt på opprinnelsen til den historiografiske myten om toskansk Quattrocento-arkitektur og kunst, samt hvordan denne myten ble formet og spredt gjennom blikket til franske reisende, filosofer, forskere, kunstnere og, ikke minst, arkitekter. Boken analyserer utviklingen av arkitektenes reiser i Toscana, samt den geniale og innovative praksisen med å etterligne de originale tegningene til renessansearkitekter. Videre belyser den den franske arkitektenes fremme av et italiensk neo-renessanse-arkitektonisk språk, både i Europa og utenfor, som en respons på verdiene anerkjent av borgerskapet på 1800-tallet.
