Friedrich Nietzsche (1844-1900) var en av de mest markante stemmene i filosofihistorien når det kommer til tankene om Europas enhet. I likhet med svært få andre filosofer, reflekterte han dypdykkende over Europas nåværende tilstand og fremtidige muligheter for kultur og menneskehet. Nietzsche motsatte seg datidens "nasjonalistiske nonsens" og "politikk for oppløsning", og fremmet ideen om strategisk å skape "gode europeere" – dvs. "overnasjonale" individer og en sammenblanding av nasjoner. Boken "Nietzsche, Wagner, Europe" undersøker utviklingen av Nietzsches ideal for europeisk kultur, basert på hans musikkestetikk. Dette skjer i lys av den samtidige søken etter en dypere, kulturell mening utover EUs økonomiske og politiske union. Den hevder at Nietzsche hele tiden forfektet en "estetisering" av Europa, men at hans syn på hvordan dette skulle oppnås endret seg som følge av hans dramatisk utviklende musikkfilosofi. Fokus ligger særlig på Nietzsches lidenskap for Wagner's musikk og hans senere aversjon mot den, og hvordan disse følelsene henger sammen.
