Denne boken utforsker felles trekk ved samtidige fenomenologiske historikere og historiografer. Den sentrale forståelsen er at temporalitet utgjør kjernen i menneskelig dømmekraft, og påvirker hvordan vi bevisst retter oppmerksomheten vår mot og vurderer fenomener. For hver fenomenologisk historiker eller historiograf er all historie et uttrykk for hendelser og tidsspenn. Tidsspennet er ikke bare noe eksternt for individet; det former innholdet og strukturen i hver enkelt vurdering. Det er den logikken som brukes av individet for å strukturere fenomenet det retter oppmerksomheten mot. I stedet for å bli sett på som noe som utelukkende er eksternt, blir fenomener av fenomenologer også sett som en del av vår umiddelbare bevissthet og tanke. Dermed skiller den fenomenologiske metoden ut at all vurdering er basert på individets oppmerksomhet over indre eller ytre fenomener. Det er en intensjonalitet bak oppmerksomheten; man har til hensikt å fokusere på bestemte elementer. Oppmerksomhetens temporale varighet reflekterer denne intensjonaliteten. Boken gir en tekst som muliggjør en dypere forståelse av disse prinsippene.
